MANSHOW.no :: Pål Berge

Min siste dag på Telekiosken Bryne

Etter tre år på Telekiosken Bryne, eller helt siden oppstarten av butikken om du vil, jobber jeg nå min siste offisielle dag i sjappa. I morgen, 1. juli, begynner jeg som bedriftskonsulent på Nordialog Stavanger, som forøvrig eier Telekioskene i Rogaland. Det vil si at de fleste av dere vil kunne se meg på Telekiosken fra tid til annen fremover, men da bare som ekstrahjelp ved behov.

Jeg har hatt noen fantastiske år her på Telekiosken, både lokalt og "nasjonalt". Jeg har i løpet av disse årene jobbet sammen med Loyd Jarle Hetland (læremester), Bjørn Aarbakke, Anne Haugstad, Vidar Nisja, Renate Solberg, Ingar Stene, Daniel Hanssen, Mats Vorkinn, Eirik Eik og Ragnar Fjeld. I tillegg kommer Atle og jentene på Narvesen, som har vært god underholdning og gode drøsekamerater. Men -- det er ikke til å legge skjul på at jeg kommer til å savne Ingar og Daniel mest, som har vært to av mine aller beste kollegaer og venner de siste årene. Vi har hatt det usannsynlig konge på disse åtte kvadratmetrene. Usannsynlig konge faktisk.

Jeg vil også benytte mulighetene til å takke sjefene mine i Telekiosken (Glenn, Tor Ole og Arild) og adm.dir. på Nordialog (Pål Vasseng) fra all respekt og tillit jeg har fått fra dag én. Jeg vet ikke om så mange andre enn Pål som lar en 18-åring ta over en butikk uten tidligere ledererfaring. Tusen hjertelig takk! Jeg håper egentlig på at jeg en gang kommer tilbake til Telekiosken, men det får bli når jeg har litt mer jobberfaring og noe større pondus.

Fra i morgen tidlig begynner jeg altså på Nordialog Stavanger, en av nordens største og ledende mobilforhandlere. Mine oppgaver vil være litt annerledes fra det jeg gjør i dag, selv om jeg fortsatt skal jobbe i butikk. Stort sett alle kunder hos Nordialog kommer på vegne av bedrifter, noe som vil si mer salg av større løsninger og gjennomsnittlig mer avanserte telefoner enn på Telekiosken. I tillegg satser jeg på å være alt-mulig-gutt-mann og hjelpe de andre som skulle ha behov for det.

Til slutt må jeg få lov å takke alle dere som har vært kunder hos meg og Telekiosken. Jeg håper dere fortsetter å handle hos oss på M44 -- jeg er helt sikker på at mine arvtagere (Daniel, Mats og Ingar) kommer til å gjøre en minst like god jobb som meg! Hvis du skulle ønske å handle av meg, har jeg fortsatt samme mobilnummer, så det er bare å slå på tråden.

Mvh Pål Berge
Stolt Telekiosker, for now

Visjon Norge

"Det har blitt kultur for pastorer og kirkeledere å nyte et glass vin til maten. Da sier jeg: Til helvete med hele alkoholen! Amen! Det pastoren gjør da, er å invitere én av ti i forsamlingen til å bli alkoholikere, fordi han vil være kulturell. Til helvete med hele kulturen, sier jeg. Amen!"

- En eller annen predikant på Visjon Norge en sen søndagsnatt.

Formuleringene og meningene til noen av programlederene/predikantene på denne kanalen skremmer meg hver gang jeg zapper innom. Kan noen svare meg på om dette er gamle opptak, eller om dette er formuleringer som brukes den dag i dag?

(Rett etterpå avbrytes sendingen av en reklamepause, hvor diverse pastorer stiller opp og forteller om smertestillende kremer som kan kjøpes på visjonnorge.no for mange hundre kroner -- og det er selvsagt alltid kampanjer og pakkepriser. Jeg blir seriøst sjokkert.)

Butikkarbeidernes terrorist & fantastisk service

Les også: Kunsten å serve

Når man jobber i servicebransjen, blir man på mange måter skadet for livet. Det som for mange kunne vært en avslappende shoppingtur en tidlig vårkveld i mai, kan for meg ende opp som et kritisk (og lite objektivt) kveldsstudium i oppførsel, høflighetsgrad og serviceinnstilling til tilfeldige butikkansatte som, dessverre for dem, er på feil sted til feil tid. Rettferdighetens hjul ruller ikke på Kvadrat når jeg er i nevnte humør.

(Manndommen i meg må påpeke dette; adjektivet "avslappende" bør (in the name of realism) aldri beskrive den handlingen "shoppingtur" står for. Jeg er derfor den første til å unnskylde dette unntaket, men det var her nødvendig for å få frem poenget mitt, og jeg ber derfor om eventuelle fornærmedes forståelse for bruken av ordet. Takk.)

Jeg har hatt mange slike "avslappende shoppingturer". Spesielt de gangene det er Ingar (les: tidligere kollega på Telekiosken) og meg som er på handel, ender det opp på denne måten. Og for å si det slik: Det blir ikke mye handel.

Grunnen til at jeg tar opp dette i dag er, i motsetning til hva man kanskje skulle tro med hensyn til innleggets dystre begynnelse, at jeg på torsdag opplevde serviceinnstillingens innertier -- noe så sjeldent som en tilnærmet perfekt butikkansatt. Det er naturlig å anta at kvinnen som hjalp meg i dag, står bak hele eller deler av definisjonen på god service. "Selvfølgelig var det en kvinne" sier du, og du tenker at "hun sjarmerte Pål i senk". Vel, på mange måter gjorde hun det. (For å bekrefte min habilitet, var hun middelaldrende og i ren overfladisk forstand ikke over gjennomsnittet attraktiv.)

Dama jobber på Dressmann Bryne, og klarte på mesterlig vis å behandle meg med topp service samtidig som hun sikkert hjalp ett ti-tall andre av de mange kundene som hadde tatt turen til 1/2-pris-butikken på torsdag. Da jeg stod på prøverommet, kom det fra tid til annen en hånd inn med skjorter jeg måtte prøve, noen belter og ett par bukser. I tillegg husket hun buksestørrelsen min en time etter at jeg hadde vært innom butikken, da jeg måtte bytte en av dem.

Hun er beviset på at god service fører til økt salg, og at jeg derfor -- selv om jeg brukte mer penger enn planlagt -- er strålende fornøyd. Synd jeg ikke fikk med navnet, så hun kunne fått litt mer personlig cred.

A dark side of Pål Berge: Orden og oppførsel

Jeg har noen uforklarlige og mystiske sider ved meg selv som jeg ikke forstår. Den ene er relatert til orden.

I jobbsammenheng vil jeg påstå at jeg er en kontrollfreak. Jeg vet at blant annet Daniel veldig gjerne bekrefter det. For å ta ett (veldig godt) eksempel, hender det at jeg flipper ut av at papirer er "hullet" skeivt eller ujevnt slik at kontrakter og dokumenter ligger i uorden i de hvite arkivpermene. Eller kan bli irritert over at stiftemaskinen ligger på høyre side av kassen under disken i stedet for venstre, hvor den tross alt skal ligge. Jeg kan ramse opp flere, men siden jeg nok allerede er solid stemplet som psykopat, ser jeg ingen poeng i å utvide egen latterliggjørelse.

I tillegg er jeg paradoksalt nok opptatt av å holde butikken ryddig til en hver tid. Paradoksalt fordi orden og ryddighet er totalt fraværende på privat plan. Det skal forøvrig sies at ryddigheten i butikken til en viss grad mislykkes på det jevne, men tanken og ønsket brenner langt inne i hjernerøttene mine vær bidige dag uansett.

(BILDE: Gammelt bilde fra presteboligen -- det er lenge siden rommet mitt var så ryddig.)

For at dere skal få en nyansert (og reell) situasjonsbeskrivelse, må det også nevnes hvordan det ser ut hjemme i mitt eget hus (eventuelt min etasje hjemme hos mor og far). Allerede nede i trappen som fører opp til loftet (hvor jeg holder til), kan man se tydelige tegn på hva man kan forvente seg når man kaver seg opp til topps. Personlig liker jeg å se på klærne, papirmengden og søppelet som har hopet seg opp i trappetrinnene som en slags advarsel for de som eventuelt kommer på besøk. Det blir litt som disse dødninghodeskiltene man kan se før man passerer minefelt i Syria -- det er jo faktisk greit å vite hva man går til.

Når det gjelder rommet mitt, består det egentlig av en herlig sammensetning av kun to ting; én madrass og ellers bare feilplasserte ting. Den tomme, gigantiske pappesken som TVen kom i for flere måneder siden, står malplassert rett innenfor soveromsdøren. Til høyre for senga madrassen -- og ellers fornuftig spredd rundt omkring i rommet -- ligger det klær av ymse renhetsgrad. Et ukjent antall uåpnede flytteesker står stablet langs veggene, og en pult står mitt i rommet -- levende begravd av ting som ikke har andre steder å ligge.

Som dere ser, har jeg et problem. For selv om dette med orden i utgangspunktet skal være en positiv ting, har det for meg blitt en slags grobunn for en hel del forvirring -- på grunn av ytterpunktene av ordensgrad jeg viser på privatfronten i forhold til den jeg viser i jobbsammenheng. Med dette innlegget ønsker jeg egentlig ingenting annet enn å sette et ørlite press på meg selv, slik at jeg en gang kan bli like freak hjemme som på jobb. I tillegg kan det jo være greit for eventuelle andre med kroniske ordensvansker å vite at det er andre som har det akkurat like vanskelig som deg. Jeg føler meg i alle fall alltid bedre når jeg kan le ondt og lenge på andres bekostning -- du bør prøve det!

Som en avsluttende kommentar til denne teksten, hadde jeg lenge tenkt å ta den kjente klisjefrasen "det er bedre med system i rotet enn rot i systemet", men det blir faktisk for patetisk. I stedet avslutter jeg med å konstatere at det er på kanten til sykt at jeg har fått høyeste karakter i orden og oppførsel på skolen i samtlige år jeg har blitt målt på dette.

Moralen er; det er skolen det er noe galt med, ikke meg.   

Hønsebonde for en dag

I dag var jeg med på å gasse 4900 høner. Gamle klassekamerat Svein "inviterte meg" for flere måneder siden, og jeg satt av ettermiddagen uten noen anelse om hva jeg egentlig skulle være med på. Oppgaven viste seg å overgå alle personlige forventninger og mine villeste fantasier. Det var en opplevelse av de sjeldne og minneverdige.

KulturPål for en helg

Hvis man med objektive og ukjente øyne hadde fulgt meg hele denne helga, kunne man muligens ha forvekslet meg med en ivrig kulturentusiast. Jeg kan avkrefte dette, samtidig som jeg må ta en kjapp oppsummering av helgens begivenheter. Her kommer den...

Fredag kveld:
Greit, det begynner dårlig (i alle fall hvis målet var å bli sett på som en kulturentusiast, noe målet forresten aldri var, men drit i). Fredagskvelden ble noe ukulturelt bedrevet på Vigrestad, men det var som alltid veldig koselig. En god middag hos "svigers" (nei vi er fortsatt ikke forlova, og du hadde sikkert vært den første som hadde fått vite det, så du trenger ikke spør) stod på programmet, i anledning 2-årsdagen til Hanne Mari og meg. Utover kvelden var det tradisjonen tro "Senkveld med Thomas og Harald" og "Golden Goal", de to eminente underholdningsprogrammene til TV2, som stod på menyen. En god, men kanskje kulturelt ukorrekt kveld.

Lørdag kveld:
Det begynner å ta seg opp. Daniel, Alexandra (Daniels fru), Lene (Narvesen), Rune (tidligere vekter M44) og meg selv var invitert på Nærbørevyen av Atle (Narvesen). Jeg har aldri tidligere vært med på Nærbørevyen, men jeg ble positivt overrasket over nivået og variasjonen. Hvis du har mulighet til å få med deg den (de holder på en uke til), så vil jeg anbefale det. Hvis du er fra Jæren og forstår dialekten i Hå, vel å merke.

Søndag ettermiddag:
Her var det familien Berge som ble prioritert. Far, Trygve, onkel, tante og meg var på mysteriespillet "Over alt" i domkirken i Stavanger. "Over alt" er en del av Pasjon 08, som igjen er et bidrag til kulturhovedstaden Stavanger 2008. Du kan lese mer om "Over alt" i linkene nedenfor, men kort fortalt er dette et stykke med drama og sang om Jesu lidelseshistorie. Selv om jeg begynner å kunne fortellingen, var det absolutt verdt turen. Domkirken som scene og en enormt flink skuespiller i Jesus-rollen bidrar til nettopp det. Det skal også nevnes at mor var med som sanger og skuespiller, blant ca. 150 (?) andre. Igjen, dette anbefaler jeg på det sterkeste -- har du muligheten på onsdag eller torsdag 18.30 eller 21.00, så bør det få høyeste prioritet. Kvalitetskultur, kan jeg kalle det det?

Linker:
- Nærbørevyen pop-ar opp (aftenbladet.no)
- Nærbørevyen for 20. gong (jbl.no)
- Over alt - Stemningsfullt mysteriespill (oslopuls.no)
- Premiereklar Pasjon (aftenbladet.no)

* Det er fascinerende å se og høre på biografiaktuelle Aylar Lie på "God Kveld, Norge". Hun forklarer om livet hun er ferdig med (som inneholdt mye glamour og litt pornografi) mens hun sitter nipper til et glass champagne i et boblebad med roseblader flytende rundt seg. Kaller man det absurd eller pardoksalt? Jeg er usikker på de den mest riktige definisjonen i dette tilfellet. Patetisk, enkel og tildels god underholdning er det uansett.

Kunsten å serve

Servicebransjen, som Telekiosken i aller høyeste grad kan plasseres i, er en interessant og utfordrende bransje som krever at man "alltid er på topp". De øyeblikkene man ikke presterer sitt absolutt beste, koster både kunderelasjoner, tid og mye penger.

Selv om de fleste man møter en vanlig dag på jobben er svært høflige og hyggelige mennesker, finnes det alltid noen som aldri blir fornøyde uansett hvor mye man prøver å gjøre jobben sin på best mulig måte. Jeg hørte en gang at 20% av kundene aldri vil like deg uansett hvor flink du er i det du gjør, noe jeg tror er en mild overdrivesle. Blant våre kunder her på Jæren vil jeg tippe at denne kundegruppen er på maks 2-3% av alle vi er i kontakt med. Men de er likevel en prøvelse å serve.

En vanlig felle å gå i når man som selger møter disse kundene, er å ikke gi særlig god service i det hele tatt. Neste felle er at man lar hele situasjonen bli personlig, slik at man ender opp med å være irritert og sur i lang tid etter at den vanskelige kunden har forlatt butikken. Jeg var slik i begynnelsen -- lenge. Slik jeg ser det, er det bare en vei å gå hvis man vil bli "god" på å behandle disse kundene. Man må gå erfaringsskolen. Lære seg hva som fungerer best for seg selv og kundene. Etter noen år takler man det greit. Fremtiden vil vise om det går an å bli "dritgod" på det. Jeg håper det går an.

Men jeg vil ikke være urettferdig, så igjen: det finnes nesten bare hyggelige og forståelsesfulle mennesker der ute. Mange av våre kunder imponerer meg faktisk med deres tålmodighet og vennlighet. De fleste tåler ganske mye så lenge man er ærlige og opplyser om hvor lang tid ting kan ta, hvor mye det koster og hva man kan forvente.

Service er en høyst interessant og ikke minst bred gate å gå i.
I'm lovin it.

En kjapp hyllest til "my main man"

Jeg tror aldri jeg har nevnt Daniel her på bloggen. Det er nesten så jeg blir flau bare ved tanken.

Daniel er min eneste 100%-kollega på Telekiosken, og han er antageligvis den personen jeg liker best og respekterer mest av alle jeg kjenner (hvis jeg kan få se bort fra Hanne Mari et lite sekund). Hvorfor han er det, er en lang historie med mange faktorer. I stikkordsform kan det knyttes til bånnsolid ærlighet og lojalitet, i tillegg til det faktum at han respekterer meg minst like mye som jeg respekterer han. På alle måter.

En annen gang kommer det kanskje et langt innlegg om Danny. Det blir når jeg klarer å formulere det godt nok, og hvis jeg får hans tillatelse. Det siste er nok like vanskelig som det første.

Jeg har hørt at man skal skryte av de gode personene vi har rundt oss. Selv om Danny og meg er ganske flinke til å skryte av hverandre til vanlig, var han en naturlig person å begynne med. Bare det nevnte faktum at jeg ikke har nevnt han tidligere, er uansett grunn nok i massevis.

Borte bra

Så var jeg hjemme fra "Sirdalsferien" min. Noen ganger er det herlig å reise bort fra hverdagen, om bare for en dag eller to. Denne gangen var en av de veldig herlige.

Hanne Mari og jeg reiste med Sirdalen plottet inn som måldestinasjon på GPS'en torsdag ettermiddag. Turen opp gikk uten større problemer, selv om jeg erfarte at en senket bil på snøfulle og dårlige veier fort kan føre til ufrivillig brøytebiltjeneste.

Vel fremme på campingplassen forstod vi fort at vi kom til å være ganske alene. Driftansvarlig på stedet hadde nok heller ikke forventet besøk, så den 100 meter lange turen fra parkeringsplassen til vogna ble overraskende utfordrende på grunn av _store_ mengder løs nysnø og en god del baggasje i armene. Når man i tillegg skal prøve å få alt med seg på færrest mulig gåturer, kan effektiviteten slå en selv i trynet. Nok om det.

Når vi endelig var installerte i vogna og hadde fått varmet den opp til et respektabelt temperaturnivå, ble vi værende der. Faktisk ble det ikke en gang en tur i skitrekket, da vi fant ut at Fidjeland kun har åpent i helgene. Eneste alternativet var da Ålseheia, som strengt tatt ikke er et veldig godt alternativ. Jeg vil forresten legge til at de fleste alternativer er kjipe når man har vært i Hemsedal noen år. Er det det som kalles baksiden av medaljen?

Selv om det ikke ble skitur, fikk vi lekt oss litt i snøen. Det ble en liten snøhule, snølykt, snøtrapp og generelt bruk av spade i snøen. Snø er faktisk gøy når man kan velge at man vil reise til den. Inne i varmen ble det fem episoder av Prison Break og Kongen av Queens, Fjordland-middag og cola og snax. I tillegg testet jeg ut Telenor Mobilt Bredbånd (les: internett overalt hvor det finnes mobildekning), noe som mange fikk erfare ved at jeg ufrivillig koblet av og på MSN et utall ganger på grunn av litt sviktende dekning.

Hva Mobilt Bredbånd gjelder, ble jeg likevel positivt overrasket. Det fungerte utmerket godt til VG Nett og Facebook. Noen vil si at man drar med seg hverdagen til fjellet, men det er tross alt ganske praktisk å få sjekket e-post og nyheter fra tid til annen.

Kort oppsummert var det en kort og god tur til fjells. Men -- som vanlig er borte bra og hjemme best!