I mitt nye hi finnes en peis. Eller, i følge wikipedia er det egentlig et ildsted, type lukket med skorsteinspipe laget i murstein, men jeg har alltid foretrukket -- og vært en ambassadør for -- bruk av betegnelsen peis. Dette tar dessverre slutt i kveld, først og fremst fordi jeg i min lille sjekkerunde angående ordbruk og betegnelser for ildsteder fant ut at peis i følge den norske ordboka også betegner en pisk laget av kjønnslemmet (les: penis) på en okse. I dette innlegget, og fra og med i dag, vil jeg så langt det er mulig unngå peis til fordel for ovn. I mitt nye hi finnes en ovn.
Jeg elsker ovn og flammer. Helt siden jeg var ulvunge i speidertroppen (dette kan mange bekrefte) har jeg vært nesten psykotisk besatt av flammenes flakkende jakt etter oksygen i omgivelsene for å på nytt lyse opp i enda en ny flamme blant alle de andre. Flammer og brann er kanskje den beste terapien jeg har.
Den første uken med egen ovn har vært en fryd, sett fra mitt pyromaniske ståsted. Jeg har stort sett fyrt hver dag, og når jeg fyrer, holder jeg det gående hele kvelden. Jeg kan sitte en time foran ovnen for å få gang på oksygenreaksjonene, og være oppriktig stolt når jeg reiser meg opp fra flisene og setter meg i godstolen og ser at de sprudlende oransje barna klarer seg selv.
Fra godstolen foran TVen ser jeg bort på ovnen som lyser opp den nå ganske lune stuen med et varmt og levende lys gjennom glassdøra. Jeg tenker for meg selv at flammene i ovnen er minst like god underholdning som et hvilket som helst TV-program.
Mat smaker bedre når man har laget den selv.
Flammer er varmere og vakrere.
