Gjesteblogging: Gatene i Kabul

Tekst / foto: Bjørnar

Jeg kjører gjennom gatene i Kabul. Jeg sitter i en pansret Mercedes-Benz. De sier den tåler gjentatte skudd fra håndvåpen. Den er sikker som banken. Vinduene er tykkere enn tommelen min. Det er et hav mellom meg og menneskene på utsiden. Og ikke bare på grunn av det tommeltykke glasset. Vi kommer fra to ulike verdener. Det er slik det oppleves. Som to ulike verdener.

Utenfor den skuddsikre bilen min står en liten kar i veikanten. Han er kanskje fire år. En altfor stor skjorte fungerer som en slags kjortel. Den er støvete og skitten, og det samme er de bare føttene hans. Hva slags fremtid har han foran seg? Hvilke muligheter får generasjonen som vokser opp i et land som er herjet av krig og uroligheter i årtier? Hvor lenge vil det gå før landet er oppe og går igjen? Ting var på fremmarsj før Sovjets invasjon og den påfølgende borgerkrigen brøt ut og Taliban tok makten. Kabul var en moderne storby med et stort universitet helt på høyde med vestlige standarder. Nå er det meste ødelagt og må bygges opp fra grunnen igjen. Den materielle ødeleggelsen er ille nok, men den intellektuelle ødeleggelsen tar det adskillig lengre tid å gjenoppbygge. Helvetes kriger.

Mens vi snirkler oss oppover den bratte fjellsiden får jeg sett nøyere på husene som omgir veien. Der det ytre laget med leire har falt av veggene kan en tydelig se rester av kumøkk som er blandet inn i sanden for å lage en slags sement. Jo høyere man bor i Kabul, jo fattigere er man. Prisen stiger ikke i takt med utsikten, som på Holmenkollen, men synker i takt med hvor langt oppover fjellsiden en må frakte vannet. Jeg prøver å forestille meg hva som ville skje om det plutselig skulle regne kraftig. Vil husene bare renne bort, som i en annen historie jeg har hørt om et hus som ikke var bygget helt riktig da regnet øste ned?

Forrige vinter var den kaldeste på over tjue år. Det ble kø på hovedveien som går over fjellene til Pakistan. Trafikken ble stående bom fast den kaldeste natten i vinteren. Flere hundre mennesker døde. Noen i gamle biler med dårlig eller ingen varmeapparat, andre i utilgjengelig landsbyer. Hvem trenger tsunamier eller orkaner når kulde er alt som skal til?

Jeg ser ut over byen en kveld i september. Det blåser, men det er en varm vind som kommer opp åssiden. Mørket har senket seg, og det er et alvorlig og mørke som kommer brått på, ikke som den langpinte skumringen hjemme i Norge. Det er lys av eller på, like kontrastfylt som alt annet i dette landet. I sollysets fravær dukker det frem tusener av små lys så langt øyet kan se. Lange bilkøer gjør hovedveiene til lysende slanger som snirkler seg gjennom byen. Det er stille. Bare sporadisk hundebjeffing kan høres. Ved mørkets frembrudd går Kabul i dvale.

Forhåpentligvis kan innbyggerne sove rolig uten frykt for bomber eller nattlige ”forsvinninger” fremover. Mye avhenger av det kommende parlamentsvalget og den nærmeste tiden fremover. Det er nå det begynner. Kanskje kan barna til han lille karen i veikanten vokse opp i et fredelig og fritt land. Mer optimistisk tør jeg ikke være.

Comments

[anne]

utrulig bra skreve bjørnar. sterkt å lesa!

[Frode]

Kje tull en gong, gjær inntrykk!

[EirikB]

Du er skikkeligt flink til å fortella og skildra Bjørnar! Teksten gjorde sterkt inntrykk!

[EirikE]

Sterkt

[PålB]

Jeg hiver meg på. Teksten er i en klasse for seg, og det er virkelig rørende og spennende å høre tankene fra deg som faktisk befinner deg i dette området!

Takk for teksten Bjørnar!

[Roar]

Tror ikke noen kan forestille seg hvordan det er før det er opplevd. Beskrivelser er bare beskrivelser

[Hanna]

Eg kan ikkje la ver å kommentera dette eg helle... Det e sterkt! Me kan nok ikkje klara å forestilla oss det, men bekrivelsane dine gjør jaffal at me forstår mer...

[Anders]

Eg kan jo ikkje la være å kommentere når eg først har lest den i sin lengde nå. Eg må sei at det du gjer der nere Bjørnar står det skikkele respekt av. Hvis denne karen kan få barn som kan leva i eit fritt Afghanistan og leva bra og ha ein like bra standard som i Norge så er det vel den vestliges verdens oppgave å hjelpe. Eg er sterkt i mot u hjelp sånn generelt men land som Afghanistan, Irak, Kina osv. må jo få hjelp til å komma seg opp igjen etter krig og andre herjinger. Du skriver utruligt bra og ei bok Bjørnar ei bok må du skrive for den hadde eg kjøpt.