[Lettere redigert for å være "up-to-date" 15. mars 2006. Innholdet er identisk fra publiseringsdatoen.]
Jeg har nå blogget i godt over to år (tall og statistikk fra ett-årsdagen), og nå tenkte jeg at det kanskje var på tide med et skikkelig innlegg om bloggen min. For tro det eller ei; den er blitt en ganske stor del av meg. Hvorvidt det er positivt eller negativt, tror jeg ikke jeg er den rette til å uttrykke meg om. Min subjektive mening er uansett at så lenge jeg liker å blogge så godt som jeg gjør, så kan det ikke være noe galt med det. Jeg tror faktisk at blogging kan fungere som terapi, og derfor er sunt. Til en viss grad, selvfølgelig. Uansett - her har du litt av det jeg tenker om min egen blogg:
Bloggehistorien
Da jeg begynte å blogge (på gratistjenesten Blogger), 19. februar 2004, var det først og fremst for å vise de eventuelle leserne mine skriveferdigheter. Det var ikke en motivasjon jeg nevnte i større forsamlinger - ikke for noen faktisk - men jeg vet godt med meg selv at jeg tenkte slik på det daværende tidspunktet. Ikke verdens beste utgangspunktet for en blogg, tenker du. Nei, det var det ikke. Men ting har forandret seg.
Jeg holdt meg på palb.blogspot-domenet frem til midten av august, 2004. Da bestemte jeg meg for å ta steget videre og bli en betalende blogger. Og det var da jeg flyttet virksomheten til Typepad at skrivinga virkelig begynte å skyte fart. Bloggingen ble etterhvert en vane, noe som måtte gjøres. Ikke som alle de andre tingene som må gjøres, som er kjedelige - som for eksempel å rydde rommet og støvsuge gangen. Nei, blogging måtte jeg gjøre fordi jeg likte det så utrolig godt. Og slik er det fortsatt den dag i dag. Heldigvis, vil jeg si.
Hvem blogger jeg for?
Svaret på det spørsmålet ligger strengt tatt mellom linjene på avsnittene over, men som den omtenksomme (og skriveglade) ungdommen jeg er, skal jeg med glede gi dere et litt tydeligere og mer konkret svar likevel.
Som nevnt begynte jeg bloggingen for å vise mine skriverier, som til å være en ungdomskoleelev slett ikke var så dårlige. Man kan med andre ord trygt si at motivene var relativt egoistiske og ikke særlig etisk korrekte. Noe jeg forøvrig ikke brydde meg noe særlig mye om.
Sakte men sikkert skjedde det likevel en forandring. Bloggingen var ikke lenger noe jeg gjorde for å vise meg frem (altså ikke lenger et resultat av forfengeligheten min?). Det ble et medium hvor jeg tvingte meg selv til å skrive ned de tankene som suste rundt som abstrakte, selvstendige formuleringer og bare skapte kaos. Det ble en slags terapi, hvis det går ann å bruke det ordet uten å høres helt sinnsforlatt ut.
Så hvem blogger jeg for? Meg selv. Stort sett. Selvfølgelig skriver jeg for dere lesere, men når sant skal sies, så ville det jo være å ta veldig hardt i å påstå at noe av det jeg skriver er lærerikt og nødvendig for andre enn meg selv. Sett bort i fra de få guidene mine og de aller dypeste og gjennomtenkte innleggene mine kanskje. Noe som bringer meg videre til neste punkt;
Hvem er leseren?
Først og fremt er det folk jeg kjenner fra Saronsmiljøet som leser og kommenterer bloggen min. Dette fordi vi er en god gjeng som blogger innenfor det miljøet, og at det derfor har blitt en vane for mange å lese andre blogger i tillegg til å blogge selv. Utover de fra Saron, er nok en del av leserene klassekamerater, venner, familie og andre kjente.
Personlig tror jeg de som har mest glede av bloggen min er helt vanlige ungdommer i tenårene. Interesser innenfor musikk, film, data og mobil kan være en fordel, og er du kristen (eller i det minste interessert i å holde en seriøst diskusjon om religion -), vil du nok også finne noe av det jeg skriver interessant. Ellers har jeg av erfaring forstått at det finnes mange som leser blogger av rent tidsfordriv. Det er jo kjekt det også. Skal jeg være ærlig, så bryr jeg meg ikke noe særlig om hvorfor du leser bloggen min (eller om du leser den egentlig).
Sånn, nå får det holde
Ovenfor har du fått tatt del i noen av mine tanker rundt bloggen og bloggingen. Kort oppsumert; jeg liker å blogge, jeg er glad for alle leserene mine, og jeg elsker kommentarer. Jeg er med andre ord en helt normal blogger!
mvh skribenten bak Easy access :: Pål Berges blogg
