For ett par dager siden skrev jeg om hvordan jeg hadde lyst å provosere dere lesere. Til tross for at det egentlig ikke var intensjonen med innlegget, fikk jeg en god del forslag til engasjerende temaer fra blant annet Ine Digernes, Lars Elgheim og Steinar Johannessen. Sistnevnte mente jeg burde skrive noe drit om Saron hvis jeg ville få litt kvass respons. Jeg har valgt å høre på Johannessen, og skrive litt om Saron. Hvor mye drit det blir, vet jeg forøvrig ikke.
(Jeg er, bare for å få presisert det, fult klar over at "Hva skjedde med møtefredagene" hadde vært en mer passende tittel. Men til gjengjeld ikke på langt nær så fangende/fengende.)
Først og fremst vil jeg få lov å gi litt ros. Jeg synes helt oppriktig - og vær så snill å tro meg på dette - at alle som jobber på Saronskontoret i tillegg til alle lederene på Saron, gjør en helt vannvittig bra jobb. Det som har skjedd med ungdomsarbeidet de siste par årene viser hvor godt opplegget har fungert, og hvor flinke lederene har vært til å ta med seg Gud i arbeidet sitt. Møtene er gode, lovsangen er bra, bygget blir vasket, gode filmer blir laget. Det er ikke tvil om at vi har enormt mange ressurser i ungdomsarbeidet!
La oss gå videre. Det halvåret som nå er omme, har vært hva man kan kalle en prøveperiode for ungdomsarbeidet på Saron. I stede for møte hver fredag, ble det annenhver uke lagt inn forskjellige opplegg som blant annet bønne- og lovsangsmøte, seminarer og husskjerke-fredager. Mange, inkludert meg selv, ble skuffet over at de vanlige møtene med "lovsang-tale-lovsang"-oppsettet ikke lenger ble fast fredags-kost. Det skal nevnes at jeg grunnet jobb ikke har fått med meg mer en et par av disse "uvanlige" fredagene, men så har disse til gjengjeld vært svært bra. Ikke bedre en vanlige møter, men svært bra.
Denne forandrigen har ført til at det nå er færre som møter opp på Saron på fredagene enn tidligere, spesielt de fredagene det ikke er "vanlig" møte. Det finnes nok flere grunner til det, men jeg tror at en av de viktigste grunnene er at det nå ikke er selvsagt hva som skjer på Saron på fredagene. Og når det ikke er selvsagt, blir vi litt redde med en gang. Tørr vi? Skal vi? Vi jærbuer er jo ikke akkurat kjent for å være veldig vellvillige når det kommer til nye, ukjente og skumle ting. Som bønnemøter og huskjerkefredager.
Jeg skal ærlig innrømme at jeg - og en god del med meg, det vet jeg - savner det gamle, gode og trygge Saronsopplegget - med lovsang og tale, over 200 ungdommer innom og god gang i cafeen. Hver fredag.
Men så var det dette med forandring da. Det sies jo at det skal være bra med litt nytt inn i det gamle.
