Arne Berge - Blogg

Ein betre vår ein gong

Anders Aschim, som eg har mykje felles med (gamal speidar, prest og bloggar på BlixBlog), har nå fått ferdig Blixbiografien sin, Ein betre vår ein gong. Eg er litt seint ute med å gratulera, men gjer det likevel.

Gratulerer så mykje, Anders!

Det er flott at boka har fått strålande omtale, sjå f eks Bjørn Kvalsvik Nicolaysen si melding i Dag og Tid:

Meisterleg om salmemeisteren

God sakprosa, eller litteratur i det heile, får vi når den som skriv, orkar å tenkje og skjønar at tenking er arbeid. Biografien om Elias Blix (1836–1902) er resultatet av hardt arbeid, men framlagt på ein leikande lett måte som gjer boka kjekk å lese, og svært opplysande, både for næmingar og dei som kjenner perioden godt. Her er det ei mengd nytt stoff, som vert sett inn i ei forklårande forteljing så det vert greitt å forstå både kva inntrykk Blix tok av om­­veltingane i samtida, og kva for påverknader han sjølv stod for. Det er meisterleg gjort, ikkje mindre enn eit kunststykke, å få den store mengda av nye opplysning­ar til å føye seg inn i eit stort heilskapsbilete, utan at framstillinga løyser seg opp i fragment og digresjonar og utan at det kjem trøyttande oppattakingar. (les meir)

Dagbladet har også melding av boka, sjå her.

Ny bok av Anne Rice

Eg les Kristus - Egypteren for tida. Dette er ein interessant roman om Jesu barndom. Nå har den tidlegare grøssarforfattaren kome med ei ny Jesus-bok: The Road to Cana.

    The second book in Anne Rice's hugely ambitious and courageous life of Christ begins during his last winter before his baptism in the Jordan and concludes with the miracle at Cana.    

(...)

As with Out of Egypt, the opening novel, The Road to Cana is based on the Gospels and on the most respected New Testament scholarship. The book's power derives from the profound feeling its author brings to the writing and the way in which she summons up the presence of Jesus. (les meir)

Gamle teologiske tidsskrift

Eg ryddar i esker på det som skal bli heimekontoret mitt. Er det nokon som er interessert i ei samling gamle teologiske og kyrkjelege tidsskrift? Tidsskrifta er for det meste meir enn 50 år gamle, nokre ca 100 år gamle. Det dreier seg om Luthersk Kirketidende, Luthersk Ugeskrift, For Kirke og Kultur, Tidsskrift for Teologi og Kirke og eit som heiter Kirkebladet som eg ikkje veit så mykje om. Interesserte må sjølv kunne henta eskene heime hos meg på Bryne.

Jesus and Archaeology

Moderne arkeologi kan fortelja oss svært mykje om den verda Jesus levde i. Lesarar av denne bloggen vil vita at eg er opptatt av kva arkeologien kan seia oss, og at eg syns dette både er interessant og viktig. Derfor las eg med interesse Christianity Today si bokmelding A Grounded Faith, der NT-professor Gary M. Burge melder boka Jesus and Archaeology (red: James Charlesworth).

Boka grev djupt (!) for å gje bibelsk innsikt, skriv Burge, og konkluderer slik:

Charlesworth does not address the Cameron film, but he does show us what applied New Testament archaeology really looks like and how it can be of genuine use to interpreters of the Bible. No, this is not a book for beginners. However, those with some background will find it a gold mine of cultural information that will mentor them in reading the Gospels contextually.

15. søndag etter pinse

Førstkomande søndag er 15. søndag etter pinse. I år er preiketeksten henta frå 1. Tess 5,15-24. Teksten handlar om livet i ein kristen kyrkjelyd.

I denne teksten finn me formaninga Be uavlateleg! (vers 17). Kva betyr det?

Dette spørsmålet står sentralt i den fascinerande boka En russisk pilegrims beretning. Boka er skriven av ein anonym forfattar i Russland på 1800-talet og den har ein viktig plass i ortodoks fromhetsliv.

Boka begynner slik:

Av Guds miskunn er jeg et kristen-menneske, ved mine gjerninger en stor synder, av stand er jeg en hjemløs vandringsmann av ringeste byrd som vandrer omkring fra sted til sted. Her er mitt gods: På ryggen bærer jeg en nisteskreppe, på brystet har jeg den hellige Bibelen; det er alt.

En gang gikk jeg i kirken for å delta i gudstjenesten. Det var 24. søndag etter Pinse, og epistellesningen var fra brevet til tessalonikerne, hvor det blir sagt: "Be uavlatelig". Disse ordene trengte seg med særlig styrke inn i mitt sinn, og jeg begynte å grunne på hvordan det kunne være mulig å be uten opphold; folk må jo også beskjeftige seg med andre ting for å opprettholde livet. Jeg slo opp i Bibelen; og der kunne jeg med egne øyne lese det jeg hadde hørt i kirken - nemlig at det er nødvendig å be i ånden til enhver tid, løfte hendene til bønn hvor en enn befinner seg. Jeg grunnet og grunnet, men var ikke i stand til å finne noen løsning.

Boka held fram med at pilegrimen oppsøkjer ulike forkynnarar for å bli undervist om temaet, utan å finna ut av det han undrar seg over. Til slutt får han hjelp av ein eremitt frå eit kloster. Han viser han den gamle boka Filokalia og lærte han opp i å leva med den såkalla Jesusbøna: "Herre Jesus Kristus, forbarm deg over meg" (= Kriste eleison).

Stephen Reid skriv i Luthersk Kirketidende 14/2007 om denne preiketeksten. Når han skal skriva om vers 17, tenkjer han som meg på denne russiske boka. Han skriv:

I den mye leste og klassiske boken "En russisk pilgrims beretninger" tolkes dette som at man skal be bønnen "Herre Jesus Kristus, miskunne deg over oss" bokstavelig talt uavlatelig til bønnen så å si setter seg i hjertet og bes der konstant uansett hva man ellers sier eller gjør. Denne anbefalingen fra den mer mystisk-ortodokse kirketradisjon er utfordrende, men for de fleste ikke et praktisk forbilde. Hvordan skal vi da holde frem denne Paulus' formaning? Problemet oppstår kanskje fordi vi tenker begrenset om bønn. At vi alltid skal være i forbønn er umulig - men Ordet utfordrer oss til å uavbrutt være i en lyttende og søkende holdning til Gud uansett omstendighet (jfr forrige formaning) og også i smått og stort legge frem for Gud i bønn og takk alt som ligger oss på hjertet (Filipp 4,6).

Eg er einig med Stephen Reid. Å be uavlatande handlar nok først og fremst om alltid å leva med ei lyttande og søkjande haldning til Gud. Men eg vil likevel seia at eg er fascinert av den ortodokse tradisjonen som så sterkt kjem til orde i boka En russisk pilegrims beretning.

Og når eg først har skrive så mykje om boka, kan eg jo ta med litt meir: Mi norske utgåve er utgjeven på Dreyer Forlag A/S i 1985 med innleiing av den norske ortodokse presten Fader Johannes (Johansen) og med essayet Det nye hjerte av Aasmund Brynhildsen som etterord. Eg har kjøpt boka på antikvariat.

Fader Johannes skriv slik i forordet:

"En russisk pilegrims beretning" er en merkelig bok, for den er hverken rent skjønnlitterær eller oppbyggelseslitteratur, ikke heller strikt selvbiografisk. Noe av hemmeligheten ved dens popularitet ligger kanskje nettopp i det at den forener alle disse aspekter. Den utgir seg for å være en enkel fortelling om opplevde hendelser i løpet av en periode av forfatterens liv. Dette er ikke fremstilt som tørr selvbiografi, men novellistisk som en rekke handlingsmettede episoder, adskilt med lengre dialoger og religiøse betraktninger. Alt dette holdes sammen av bokens tema: nemlig forfatterens eller bokens "jeg"s søken etter undervisning i "den uavlatelige bønn". Det resulterer i et helt unikt innblikk i det aller innerste og vesentligste i den russiske religiøse og kulturelle identitet.