Arne Berge - Blogg

Gennesaretsjøen er funnen!

Dagens beste aprilspøk innan kategorien bibelsk arkeologi var av det ironiske slaget. BiblePlaces Blog melder i dag at Gennesaretsjøen er funnen og tar med reaksjonane hos ulike grupperingar:

Officials today announced that the Sea of Galilee, famous in the New Testament as the location of Jesus' ministry, has been discovered! Reaction to the announcement was decidedly vocal in all quarters. Evangelicals claimed that all of the Bible was hereby proven to be true.  One biblioblogger denounced the archaeologists as right-wing fundamentalists, asserting that no such body of water ever existed but the Bible is completely true nonetheless.  A Palestinian spokesman said that this is all just a plot to steal their land.  One Christian Zionist organization already had an appeal letter for funds in the mail. 60 Minutes had undercover reporters on the scene in hopes of finding an Egyptian scientist to explain how it must be a fraud.  A bulletin posted on Ron Wyatt's website confirmed that they had already located Jesus' footprints in the water.  (les meir)

Utgravingar ved Vestmuren

Dei siste par åra har det vore arkeologiske utgravingar på plassen framfor Vestmuren (Klagemuren) i Jerusalem. Det har ikkje vore kjent kva som er funne, men ryktet har sagt at det har vore svært interessante funn.

Tidlegare har utgravingsområdet vore heilt avsperra, men då eg var i Jerusalem i februar, var det mogleg å koma inntil sperringane og ta bilete.  Det såg svært rotete ut for meg, og det var umogleg for meg å tolka kva eg såg der og då.

Denne veka har Israel Antiquities Authority letta på sløret og lagt ut informasjon om utgravingane på nettsida si.

A rich layer of finds from the latter part of the First Temple period (8th-6th centuries BCE) was recently discovered in archaeological salvage excavations that are being carried out in the northwestern part of the Western Wall plaza, c. 100 meters west of the Temple Mount. (les meir)

Dei fortel om funn av hus og gjenstandar, også med inskripsjon av namn, frå første tempelperiode. Dessutan har dei funne restar etter den austre romerske hovudgata frå 2. hundreår e Kr, kjent frå Madabakartet som den austre Cardo.

Oppdatering 17.03: Dr Leen Ritmeyer's blog presiserer at det ikkje er første gong at så gamle funn er gjort så nær Tempelplassen. Han har med ei skisse som viser jernaldergraver kloss inntil Tempelplassen. "As I said before, it is very exciting to read about these finds, but one could wish that the reporters would do their homework a little better. A blooper like this headline should never have been published."

BAR om Emmaus

Det nyaste nummeret av Biblical Archaeology Review er lagt ut på nettet (her). Eg skal nok lesa ein heil del av dette, anten på nettet eller når eg snart får papirutgåva i postkassa.

Spesielt nysgjerrig blei eg på artikkelen om utgraving av det som skal vera Emmaus.

Denne landsbyen som er nemnt i Lukas 24,13 ff:

Same dagen var to disiplar på veg til ein landsby som heiter Emmaus, seksti stadiar frå Jerusalem, og dei tala med kvarandre om alt det som hadde hendt. Medan dei no tala saman og drøfte dette med kvarandre, kom Jesus sjølv og gav seg i lag med dei. Men auga deira vart hindra i å sjå, så dei ikkje kjende han att....

Denne landsbyen er ikkje sikkert lokalisert. Det er fleire teoriar om kvar Emmaus låg. Artikkelen i BAR hevdar at Emmaus-Nicopolis er den mest sannsynlege lokaliseringa.

2700 år gamal segl i Jerusalem

Det er for tida stor arkeologisk aktivitet i Davidsbyen, den eldste delen av Jerusalem. Det kunne eg sjå med eigne auge då eg var i Davidsbyen sist haust (her og her). Sist veke blei nok eit interessant funn frå utgravingane offentleggjort. Det dreier seg om eit segl frå det 8. hundreåret f. Kr. Det som gjer dette seglet spesielt, er at det er gravert inn eit personnamn på det: Rephaihu (ben) Shalem.

Finds recovered from the excavations in the City of David reveal an interesting development in the ancient world: whereas during the 9th century BCE letters and goods were dispatched on behalf of their senders without names, by the 8th century BCE the clerks and merchants had already begun to add their names to the seals. (les meir og sjå bilete)

Sjå òg omtale i Jerusalem Post.

 

Biblical Studies Carnival XXVI

Biblical Studies Carnival XXVI er nyleg publisert på biblicalia. Dette er ein vegvisar til artiklar skrive på forskjellige bibliobloggar den siste månaden.  Søren Holst på PergaMent omset det til Det omrejsende Bibel-tivoli 26 og foreslår at du gjer klar ein kopp te før du opnar sida. Sjølv vil eg heller satsa på ei kanne med kaffi. Men det får bli etter at flyttesjauen er over!

Jesus-debatt i Dagbladet

Dagbladet har for tida ein debatt om kven Jesus var og kva kjelder me har om den historiske Jesus.

Det heile begynte før jul med ein artikkel om tolkinga av Judasevangeliet. Artikkelen var skriven av Astrid Meland, leiaren for Magasinet (Dagbladet) på nettet. Seinare har fagfolka Einar Thomassen og Torleif Elgvin debattert med kvarandre. Det er ikkje kvardagsleg kost å finna slikt stoff i denne avisa.

Elgvin skriv blant anna i det siste innlegget frå denne veka:

For historikeren Thomassen blir mesteparten av det evangeliene forteller om Jesu liv sekundært, legendarisk og uinteressant.

Han skreller bort avsnittene om helbredelser og undere, beretninger om møter med den oppstandne og fortellinger om Jesu fødsel og barndom. Det blir lite igjen av Jesu liv og virke.

Thomassens reduksjonisme ser ut til å plassere ham blant en gruppe forskere som bruker Thomasevangeliet og Q-kilden til å rekonstruere autentiske Jesus-ord (Q-kilden er det stoffet Lukas og Matteus har felles men som mangler hos Markus som de også bruker som kilde).

De tviler på at den tidligste Jesus-tradisjonen brød seg om Jesu liv - man tenkte kun på Jesus som en vis lærer.

For de fleste evangelieforskere er Jesus mer enn en vis lærer. De kommer ikke utenom Jesus-ord som avslører en spesiell selvbevissthet: Jesus profilerer seg som en profet med et unikt gudsforhold som står i en særlig posisjon til å formidle Guds nærvær til menneskene.

(...)

Lesere som er interessert i gode diskusjoner av evangelienes Jesus-tradisjon på norsk kan gå til Skarsaune og Sandnes' Mannen som ble Messias samt Joseph Ratzingers (nå pave Benedikt XVI) Jesus fra Nasaret.

Pavens ferske bok om Jesus vil forstå ham ut fra Det gamle testamente og Jesu jødiske samtid. Dødehavsrullene og andre skrifter har utvidet vårt kjennskap til det jødiske miljø i Judea i det første århundre.

Og det er dette miljøet som gir den primære bakgrunn for å forstå profeten fra Nasaret og evangelienes fortellinger, ikke gnostisk-pregede evangelier fra annet til fjerde århundre. (les meir)

Vårt Land spør i dag Astrid Meland i Dagbladet om bakgrunnen for debatten:

– Hvorfor åpne spaltene for Jesus-debatt?

– Jeg kan bare svare for min egen del. Jeg skrev artikkelen ut fra egen interesse for temaet. Men jeg vet jo at mange lesere er interessert i alt som har med historien om Jesus å gjøre, sier leder for Magasinet på nett, Astrid Meland. (les meir)

 

 

PergaMent

Eg har (via PaleoJudaica) kome over ein dansk biblioblogg nå i romjula; Søren Holst på Københavns Universitet skriv bloggen PergaMent om bibelforskning og det der ligner.

Eg vil i denne omgang anbefala eit par artiklar på bloggen hans:

• Dødehavsrullerne "for dummies"
• Hvorfor skal indledningen til Juleevangeliet lyde så underlig?
  

Å kom, bli med til Davids by. Del 2

Juleevangeliet fortel at gjetarane fekk ei himmelsk oppfordring til å gå inn i byen og finna det nyfødde barnet. Me følgjer i gjetarane sine spor, og finn ein drosje som kan frakta oss vidare inn til sentrum av Davids by, til Fødselskyrkja.

Sjåføren køyrer oss heilt inn på Krubbeplassen og stansar framfor den store bygningen. Fødselskyrkja er ei svært gamal kyrkje, den har røter tilbake til keisar Konstantin si tid på 300-talet. Her har det vore eit samanhengande gudstenesteliv i snart 1700 år! Og tradisjonane om staden går enda lenger tilbake. Det er fleire skriftlege kjelder som syner at Jesu fødestad var kjent blant dei kristne i dei første hundreåra, og det var dei lokale kristne som peika ut staden då bygginga av den første Fødselskyrkja starta i 326.

Konstantins kyrkje blei øydelagt på 500-talet, og keisar Justinian bygde då ei ny og større kyrkje. I hovudsak er det faktisk denne kyrkja som står her ennå. Interiøret er rett nok sterkt prega av korsfarartida på 1100-talet. Og muslimar fjerna på 1500-talet marmoren som dekte kyrkja, og brukte den på Tempelplassen i Jerusalem.

Men kyrkja har utruleg nok blitt spart for meir omfattande herjingar i urolege tider, for eksempel i 614 då persarane øydela mykje i denne delen av det bysantinske riket.

Mange kyrkjer blei brent, men Fødselskyrkja blei ståande. Grunnen skal vera at den persiske hæren her møtte eit stort mosaikkbilete av tre menn med gull, røykjelse og myrra, - og dei hadde persiske klede på seg! I respekt for dette møtet med vise menn frå sin eigen kultur, sparte dei kyrkja.

Fødselskyrkja har verkeleg bevart preget av å vera ein heilagdom. Sjølv om det til tider kan vera mange menneske her, opplever me at roen senker seg. Og me blir uvilkårleg dregne mot trappa ned til grotta under hovudaltaret.

Fødselsgrotta er ein stad for undring og tilbeding, og svært mange som kjem hit, endar opp med å knela ned ved sølvstjerna som markerer Jesu fødestad. Me òg knelar ned, og me les innskrifta på stjerna: Hic de Virgine Maria Jesus Christus natus est (her blei Jesus Kristus født av jomfru Maria).

Besøket i Fødselsgrotta er eit høgdepunkt på turen rundt i Betlehem. Dette er ein fantastisk stad å koma! Sjølv om me har lese juleevangeliet tidlegare på dagen, tar me på nytt fram nytestamentet og les: ”Og medan dei var der, kom tida då ho skulle føda, og ho fekk son sin, den førstefødde; ho sveipte han og la han i ei krubbe, for dei fann ikkje husrom nokon stad.”

Og etterpå fell det naturleg å syngja Brorson sin julesalme:

Mitt hjerte alltid vanker i Jesu føderom,
der samles mine tanker som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme, velsignet julenatt!

Men verda er full av paradoks. Midt i dette heilage rommet blir me minna om sølvstjerna si spesielle historie. Den blei først plassert her av katolikkane i 1717. Den gresk-ortodokse kyrkja fjerna den i 1847, men blei seks år seinare tvunge til å setja den på plass igjen av det tyrkiske (muslimske) styret.

Og denne ”stjernekrigen” var faktisk ei medverkande årsak til Krimkrigen (1853-1856) mellom Russland på den eine sida og England, Tyrkia og Frankrike på den andre sida. I dag er det den gresk-ortodokse kyrkja som har ansvar for grotta, og det verkar ikkje som om dei har nokon problem med å ha sølvstjerna her.

Hieronymus om Jesu fødestad

Hieronymus (331-419), ein av kyrkjefedrane, levde den siste delen av livet sitt i ei grotte nær Fødselsgrotta. Han var kritisk til utviklinga på staden, og sa i ei julepreike:

Hvor jeg ønsker jeg kunne fått se den krybbe der vår Herre en gang lå! Nå har vi kristne fjernet krybben av leire, og vi har erstattet den med en av sølv, angivelig for å ære ham som ble lagt der. Men for meg er den som er fjernet av større verd. For den hedenske verden samler seg gull og sølv. Men den kristne tro fortjener krybben av leire. For han som lå der forsmådde gull og sølv. Jeg forakter ikke dem som har villet ære ham og har satt opp sølvkrybben, slik jeg heller ikke har noen forakt for dem som laget gullkar til templet. Men jeg beundrer vår Herre – han som er verdens skaper, og som ikke ble født mellom sølv og gull, men som ble lagt i en krybbe av leire.

Skulpturen av Hieronymus står ved Fødselskyrkja i Betlehem.  Utdraget frå julepreika hans er sitert frå boka Barnet og byen av Ole Christian Kvarme.

 

Å kom, bli med til Davids by. Del 1

Originalversjonen av denne artikkelen stod i papirutgåva av Jærbladet 29. desember 2006. Eg har nå bearbeidd den for bloggen, og delt den opp i tre delar. Teksten er formulert som skildring av ein dagstur til Betlehem og er skriven på grunnlag av fleire besøk i byen dei siste åra.

Å kom, bli med til Davids by
hvor engler synger under sky!
Å la oss gå på marken ut
hvor hyrder hører nytt fra Gud!

Når me syng dette verset i julesongen Det kimer nå til julefest, er det Betlehem me syng om. Kong David kom frå Betlehem og Josef, som ”høyrde til Davids hus og ætt”, måtte i følgje juleevangeliet reisa hit for å skriva seg inn i manntalet.

Jesu fødestad har naturleg nok ein heilt spesiell posisjon i vår kristne kulturkrets. På Jesu tid var dette ein liten jødisk landsby med ei stolt historie knytt til David og med profetiar som knytte Messias til staden.

I dag er Betlehem ein palestinsk by på Vestbreidda, med blanda befolkning av kristne og muslimar. Det er normalt ikkje vanskeleg for ein norsk reisande å koma inn i byen. Men for lokalbefolkninga kan det vera svært problematisk å få passera grenseposten ved den omstridde muren.

Me skal nå leggja ut på ei reise inspirert av julesongen. Det er mykje å oppleva her, og me startar rett innanfor muren med å be sjåføren i ein av dei mange drosjane køyra oss til Hyrdemarkene.

Den nøyaktige staden der møtet mellom gjetarar og englar fann stad, kan av naturlege grunnar ikkje påvisast. Men tradisjonen om englane som synte seg for gjetarar på nattevakt, har alltid vore knytt til eit dalføre aust for Betlehem, og sjåføren veit kvar han skal køyra oss.

Han set oss av ved fransiskanarane sin eigedom i Beit Sahour. Heilt opp til vår tid har det vore beitemarker her, og faktisk treff me i dag ein gjetar som er ute med saueflokken sin i området.

Ein munk viser oss inn i ei stor naturleg grotte som i dag er gjort om til kapell. Det er ikkje så vanskeleg å sjå for seg at denne grotta i tidlegare tider kan ha vore overnattingsstad både for gjetarar og dyr.

Me finn fram nytestamentet og les: ”Det var nokre gjetarar der i området som var ute på markene og heldt vakt over flokken sin om natta. Med eitt stod ein Herrens engel framfor dei, og Herrens herlegdom lyste kringom dei. Då vart dei gripne av stor redsle. Men engelen sa til dei: Ver ikkje redde! Sjå, eg kjem til dykk med bod om ei stor glede, ei glede for heile folket. I dag er det fødd dykk ein frelsar i Davids by. Han er Messias, Herren.”

Munken tar oss også med inn i Englekapellet som fransiskanarane bygde på 1950-talet. Kapellet er forma som eit telt og er innvendig dominert av tre store veggmaleri som skildrar juleevangeliet. Her song englane det som har blitt utgangspunkt for lovsongen i kristne kyrkjer over heile verda: Gloria in excelsis Deo, ære vere Gud i det høgste. Forsiktig testar me den spesielle akustikken i kapellet, og her er det ikkje vanskeleg å bli inspirert til å bidra i den verdsvide lovsongen!